5. desember - De tre Annaene utenfor Mariakirken

05.12.18

- Troen min blir sterkere jo mer kunnskap jeg har om vitenskapen, forteller Ole Horvli - biolog, dikter og frivillig i Mariakirken.

Ole Horvli ble introdusert for menighetens arbeid gjennom Taize-gudstjenestene i Johanneskirkeni en periode av livet som var vanskelig:
- For meg var disse samlingene et bilde på noe helt nytt i kirkelig sammenheng. Jeg hadde ikke vært aktiv i andre menigheter tidligere, og anså meg selv nærmest som ateist, forteller Ole. I den store, åpne Johanneskirken fant Ole et sted for stillhet og meditasjon:
- Under disse gudstjenestene fant jeg et rom for troen, for nærvær og lys; og et sted det var godt for meg å være, forteller han.
Ole Horvli er overingeniør på Institutt for biovitenskap på Universitet i Bergen. Han forteller at vitenskap og tro går hånd i hånd for ham:
- Fysikk og biologi står ikke i veien for troen. For meg personlig har troen blitt sterkere jo mer kunnskap jeg har om vitenskapen. Det handler gjerne om åpenhet, og det opplever jeg for øvrig at det er mye av i Bergen domkirke menighet, sier han.

Romslighet
Etter å ha kommet inn i det kirkelige arbeidet forteller Ole at han opplever større romslighet enn han hadde forventet.
- Kirkens folk er absolutt ikke en gjeng med hengehoder! Bergen domkirke menighet er en gruppe med veldig fine folk. En sammensveiset gjeng med masse humor og ironi.
Han peker på at selv om kirken kan oppleve svingninger i antall besøkende på gudstjenester, er kirken tradisjonelt et sted folk kommer til når de opplever tunge tider. Han tror mange nordmenn har det så godt i tiden vi lever i, men også så travelt i sine liv, at det går utover åndelige ting; som å sette av tid til å filosofere, reflektere, tenke bakover og fremover, evne til selvransakelse og samfunnsanalyse.
- Jeg oppfatter kirken som en rød tråd gjennom historien. Mens andre ting endrer seg i samfunnet står kirken som en påle, og jeg tror vi kommer til å se en økning i antall besøkende i årene fremover, sier han.

Avtrykk i stein
I Johanneskirken ble Ole kjent med Hildegunn Isaksen. Da Hildegunn tok over som prest i Mariakirken spurte hun Ole om han kunne tenke seg å være med som frivillig der. Siden har Ole vært med som frivillig når han har anledning:
- Det er fint å hjelpe til i kirken, det gir meg en følelse av å bidra til noe større enn meg selv. I tillegg synes jeg det er viktig at det er «vanlige» folk med og hjelper til under gudstjenestene, ikke bare prestene i sine «kostymer», sier han litt lattermildt. I Mariakirken er han med på å utføre flere oppgaver: Han leser tekster, bistår i nattverden, tar inn kollekt og har andre oppgaver som kirkevert. Han forteller at han ser på det som en bonus at han er frivillig i akkurat denne kirken:
- Det å være i denne gamle middelalderkirken setter ting i perspektiv for meg og jeg føler at jeg setter avtrykk av meg selv i stein. Her vibrerer følelser i rommet etter hundrevis av år med gleder, sorger, lidelse og død, og det gir meg noe som man ikke får i moderne kirker, forteller Ole.

De tre Annaene
Ole forteller at han har skrevet mange dikt de siste syv-åtte årene, og mange av diktene har blitt til mens han har sittet i Mariakirken:
- For meg har poesien vært en måte å bli kjent med meg selv, og en vei ut av sorg, forteller Ole.
Et av diktene hans handler om de tre Annaene som ligger gravlagt utenfor Mariakirken. Hildegunn Isaksen viste ham gravstøtten, og Ole klarte å tyde teksten på den gamle støtten:
- På gravstøtten står det tre navn på tre søstre som aldri levde samtidig. Alle fikk navnet Anna, og døde som barn. Etter gravstøtten å dømme var denne familien mest sannsynlig en velstående familie, og denne gravstøtten viser så tydelig at sorg rammer bredt og likt, uansett hvilke kår man kommer fra, sier Ole. De tre Annane inspirerte Ole til å skrive diktet «Anna» som Bergen domkirke menighet har fått tillatelse til å trykke.

Den første blir to
den andre et halvt
den tredje fire

gebohren, starb
gebohren, starb
gebohren, starb

Alle er søstre, alle heter Anna

De hviler i byen jeg bor i
under en stein

hvor det er hugget tre engler
i relative størrelser

De hviler i en bunnløs Jord
og jeg står ved denne kanten

i mai 1704
i januar 1707
i august 1711

og i dag
når jeg besøker jentene igjen

for å veie min egen
relative størrelse

 

Ønsker du å være frivillig i Bergen domkirke
menighet? Du kan være en av dem som med liten innsats utgjør en stor forskjell for medmennesker nær deg. Vær et lys for andre.

Vi trenger både unge og eldre til ulike oppgaver: ønske velkommen, dele ut programmer, lese tekster, hjelpe til ved kirkekaffe, delta i sorgarbeid og lignende.

Som frivillig får du delta i et unikt sosialt og religiøst felleskap. Du er med så ofte du ønsker, og du er selv med på å bestemme hvilke arbeidsoppgaver du ønsker å utføre.
* Du møter andre i samme situasjon eller alder
* Du får en meningsfylt oppgave
* Du erfarer at du er en del av et godt fellesskap
* Du får den informasjonen og opplæringen du trenger, slik at du kjenner trygghet
* Du får positiv tilbakemelding og veiledning på det du har gjort

Ta kontakt med oss for mer informasjon eller snakk med presten din.