8 dager som forandret verden

20.03.18

Det skjedde rundt år 30 etter vår tidsregning. For snart 2000 år siden. Sannsynligvis var det den viktigste hendelse i menneskehetens historie. Og det kan vi si, uavhengig av hvilket forhold vi har til innholdet i kristendommen. For det som skjedde i Jerusalem, i påsken for ca 1985 år siden forandret historiens løp i hele verden. Hva var det som skjedde?

Palmesøndag
Jesus kom som pilegrim til Jerusalem. Det var ikke første gang. Helt fra tidlige barneår hadde han vært med når familien hans dro til Jerusalem for å feire de store høytidene. Han kom heller ikke alene. De var mange i følget. Både fra Galilea, andre deler av Israel og fra byer i hele middelhavsområdet. Fra hele den kjente verden strømmet jøder mot den hellige byen for å feire påske.
Jesus og disiplene hans kom denne gangen fra Jeriko, en drøy og hard dagsmarsj unna. De kom inn over Oljeberget. Da de nærmet seg byen fikk disiplene beskjed om å finne et esel, slik at Jesus kunne ri inn i byen på det.
De andre pilegrimene forstod straks meningen med dette. Endelig vedkjente Jesus seg hvem han var! Han var ikke bare en vanlig vismann med overnaturlige evner. Han var Messias. Kongen alle jøder ventet på. Davids sønn og arving.
Jesus og disiplene hans dro tilbake til Betania etter inntoget i Jerusalem. Det var en liten landsby som lå ca 2 km fra Oljeberget på veien mot Jordan-dalen. I Betania bodde flere av Jesu venner: Marta, Maria og Lasarus.

Mandag
Jesus og disiplene dro opp igjen til Jerusalem om morgenen, og gikk inn på tempelplassen. Tempelplassen var like mye et torg som en del av helligdommen. Alle jøder kom innom her. Blant annet for å bære frem sine offer. Pilegrimene kommer også med den obligatoriske tempelskatten som skulle betales. Det var mange slags mynter og pengetyper i omløp den gang, men tempelskatten kunne bare betales med godkjent valuta. Derfor hadde pengevekslere sine boder på tempelplassen. Ikke alle jøder kunne bringe med seg de foreskrevne offerdyr hjemmefra heller. Derfor var det også handelsfolk der som solgte alt det pilegrimene trengte.

Det var de ledende prester i tempelet som håndhevet reglene. Ofte var det også deres slektninger som var
handelsfolk og pengevekslere. Pilegrimene ble derfor utnyttet på det groveste, mens pengevekslerne og torghandlerne tjente seg søkkrike.

Da Jesus kom inn på tempelplassen gikk han til angrep på pengevekslerne og handelsfolket og jaget dem ut av plassen. Vi får anta at mange av pilegrimene støttet ham,
ellers ville han ikke fått det til. Men Jesus hadde en dobbel hensikt med det han gjorde. For det første sa han klart fra om uretten som ble begått. For det andre fikk han faktisk virksomheten i tempelet til å stoppe opp. Den var nemlig avhengig av pengevekslerne og handelsfolkene. Med det ville Jesus si at fra nå av er ikke denne virksomheten nødvendig lengre. Den gamle pakt med daglige offer til Gud i tempelet for å sone folkets synd og skyld, skulle avløses av en ny pakt der Gud gjorde slutt på alle offer ved å ofre seg selv.

Tirsdag
Jesus vendte også denne dagen tilbake til Jerusalem. Mens mandagen var en dag for handling, ble tirsdagen en dag for verbale konfrontasjoner. Hovedsakelig med presteskapet og deres våpenbrødre i det religiøse landskap; Saddukeerne. Men også den andre hovedgruppen av religiøse autoriteter, fariseerne, fikk sine pass påskrevet.

Onsdag
Jesus og disiplene holder seg i Betania denne dagen der en mann som heter Simon steller i stand et festmåltid for Jesus. Stemningen er god. Men plutselig kommer en
kvinne inn og begynner å salve Jesus med en salve eller olje. Duften er karakteristisk, og alle vet at det er en meget kostbar salve som blir brukt. Noen protesterer. Sannsynligvis både på kvinnens nærvær, og på det de oppfatter som sløseri. Jesus lar henne holde på. «Hun salver meg til min gravferd» sier han. Men ingen ble salvet på den måten før de var død. Tvert imot: Det var konger og øversteprester som ble salve på den måten.
Det visste både de som protesterte, og Jesus selv. De håpet rett nok på at Jesus var kongen de ventet på. Men salvingen skulle ikke foregå på den måten.

Når Jesus lar det skje, er det for å understreke at han ikke skulle være Messias på den måten folket trodde Messias skulle være. Han skulle ikke være en krigerkonge. Han skulle ikke kaste ut romerne. Han skulle være ganske annerledes. Og han visste hvordan det kom til å gå.

Han visste nok også at Judas Iskariot snek seg ut og gikk opp til Jerusalem. Der tilbød han presteskapet å forråde Jesus.

Skjærtorsdag
Dramatikkens dag. Jesus sender først to disipler avgårde til Jerusalem for å lage i stand til påskemåltid. Ved dette skal bare Jesus selv og de tolv disiplene være med.

Det jødiske påskemåltidet feires til minne om at Gud frelste israelsfolket fra slaveriet i Egypt. Det holdes vanligvis i hjemmet, og det er familien, eller storfamilien som er samlet. Måltidet har faste ingredienser, både det som spises og drikkes, og det som sies og synges følger et fast forløp. Slik bringes alle som deltar inn i tradisjonen. Man spiser påskelam som man alltid har gjort, og man hører det samme fortalt i dag – som for flere tusen år siden. Tradisjonen holdes dermed ikke bare levende, men fortid og nåtid smelter sammen. Påskemåltidet Jesus
feiret med sine disipler var likevel et brudd på
tradisjonen. Alle elementene var med, men Jesus snudde opp ned på en del av dem, og ga det hele et nytt innhold.

For det første kan det se ut til at de holdt måltidet en dag på forskudd, om fredagen, ved inngang til sabbaten. Men vi vet også at Jesus og disiplene hans befant seg i essenernes område i Jerusalem. Og essenerne holdt seg til en litt annen kalender enn jødene for øvrig. Dette kan forklare hvorfor det skjedde da. Men det viktigste er likevel at det ga mulighet for langfredagens
begivenheter – og at Jesus dermed var i ferd med å dø på korset samtidig som påskelammene ble slaktet i tempelet.

Jesus innledet måltidet med å vaske disiplenes føtter. Vanligvis er det slik vann og håndkle blir satt frem for husfar og vert, slik at han kan vaske sine hender til innledning av måltidet. Med dette markerer han at han er en fri mann, frigjort fra trelldommen i Egypt. Jesus snur opp ned på dette, noe som medfører protester fra disiplene. Men Jesus vil markere at dette måltidet er annerledes. Vel handler det om frihet, men ikke om hans frihet. Han går inn i rollen som slave. Gud selv blir alles trell.

Også måltidet i seg selv blir annerledes. Her bruker Jesus to av elementene; brød og vin, til å innstifte et nytt måltid som vi kaller nattverd. Ikke til minne om utferden av Egypt, men til minne om ham selv, hans lidelse, død og oppstandelse som soning for all synd. Ikke bare for det jødiske folk, men for hele menneskeheten.

Etter måltidet går Jesus og disiplene ut av byen. På vei tilbake til Betania stopper de i Getsemanehagen. Jesus kjemper for siste gang mot det han i alle fall aner kommer til å skje. Disiplene forstår fortsatt lite. De sover i stedet rolig i påvente av det de tror blir en seierrik neste dag.
Judas hadde forlatt måltidet tidligere, og har fulgt etter sammen med deler av øversteprestens vaktstyrke. Nå griper de inn, og Jesus blir tatt til fange.

Langfredag
På palmesøndag ble det ropt «Halleluja», nå ropes det «Korsfest, korsfest!». Det er ikke de samme som roper. Når Jesus etter en summarisk rettsak for et lite utvalg av Det høye Råd føres frem for den romerske prefekt Pilatus, er det ikke pilegrimene som fyller plassen utenfor Herodes-palasset. Det er derimot saducceerne og borgerskapet i Jerusalem. De velstående, de Jesus utfordret ved å drive pengevekslere og handelsfolk ut fra tempelplassen.

Jesus dømmes til døden. Dommen bekreftes av Pilatus, og det er romerne som fullbyrder den. Han piskes og hånes, og må selv bære tverrbjelken til korset gjennom byen langs Via Dolorosa – smertens vei – til Golgata- høyden utenfor bymurene. Der spikres han til korset. Jesus er blitt hardt torturert på forhånd, så døden inntreffer ganske raskt. I 3-4 timer henger han på korset. Hans siste ord er «Det er fullbrakt».

Jesus blir gravlagt på uvanlig vis. Ikke i en fellesgrav for fattige i Kedron-dalen. Men i familiegraven til Josef fra Arimatea. Josef var selv medlem av Det høye Råd, og en av byens betydningsfulle menn. Men han hadde tydeligvis ikke vært tilstede under rettsaken. Familiegraven hans var ny, og innrettet på vanlig måte. Den var hogd ut i fjellet, med benker der døde kunne legges, og med en stor rullestein som blokkerte inngangen.

Lørdag
Sabbat i Jerusalem. Hviledag i byen. Jesus «hviler» i graven. Han «stiger ned i dødsriket». En gammel fortelling sier at han drar dit for å hente Adam, alle menneskers stamfar, for å hente ham med seg ut derfra.

Disiplene er fremdeles i sjokk. Rådsherrene som fikk Jesus korsfestet er fortsatt engstelige.

De kjente jo til hans påstand om at han skulle stå opp igjen fra de døde. De fikk derfor satt ut vakt ved graven.

Påskedag
Lørdag kveld, når sabbaten er over, kjøper Maria Magdalena, Maria, Jakobs mor og Salome oljer og salver for å kunne balsamere Jesu legeme. Og tidlig neste morgen, før soloppgang går de til graven for å gjøre dette. Men der finner de en grav som allerede er åpen. Det lyser etter hvert ikke bare fra solen, men også fra graven! En engel viser seg og sier «Frykt ikke!» Graven er tom, slik den hadde vært før Jesus ble lagt i den. Bare et linklede ligger igjen. Kvinnene forstår fortsatt ingen ting. De tror det er gartneren de ser, og spør fortvilet hvor han har lagt Jesus. Så oppdager de at det er Jesus selv, og de omfavner hans føtter, og løper deretter til disiplene for å fortelle hva de har sett og hørt.

Disiplene tror dem først ikke. Men Peter og Johannes løper ut for å se. De ser det samme som kvinnene, men møter ikke Jesus. Fortvilet vender de tilbake til Betania. Men samme dag er to av Jesu venner på vei til Emmaus. Mens de går møter de en mann som de etter hvert forstår er Jesus. De løper tilbake til Jerusalem, og finner Peter og de andre disiplene samlet der. Jesus har vist seg for Peter også, og nå vet de at Jesus ikke bare er ute av graven, men at han lever og når som helst kan være midt iblandt dem.

 

AV HANS JØRGEN MORVIK

PS Dette var en kort utgave av historien. Ideen og mye av innholdet er hentet fra en bok av biskop Ole Chr. Kvarme: 8 dager i Jerusalem
(Verbum 1996) ISBN 82-543-0723-7